Uke 10: Formen har blitt merkbart forverret, ja. Ettermiddagene og kveldene er et mareritt å komme igjennom, jeg får ikke gjort noe som helst. En dag på vei ut fra jobben og til bilen for å hente ungene i barnehagen ble jeg overmannet av en kvalmebølge på vei ned trappa. Ante fred og ingen fare i utgangspunktet, men kjente fort at her kom jeg til å få problemer. Ringte Ståle og lurte på om han kunne komme og møte meg, for jeg tok rett og slett ikke sjansen på å kjøre bil. Måtte plutselig avbryte samtalen og finne meg en passende busk, hadde ikke sjanse til å stå imot. Ble stående ganske lenge og mate blomsterbedet utenfor jobben, men det var heldigvis ikke så mye folk i nærheten. Uke 11: Jeg blir bare kvalmere, trøttere og mer energiløs etterhvert som ukene går. Er kvalm fra jeg våkner til jeg legger meg, mer eller mindre, og jeg kjemper mot brekningene flere ganger om dagen. Heldigvis har jeg funnet meg en teknikk som funker i de fleste tilfellene, for å ligge over doskåla mens jeg er alene med guttene er å be om trøbbel. Det forverres fra rundt kl. 14 og utover, uavhengig om jeg spiser/drikker mye eller lite. Aktivitet øker kvalmen, mens stillesitting holder den noenlunde i sjakk. Kvalmen kom sent, men den kom jammen for fullt når den først dukka opp..! Og så forsov vi oss - igjen! - og måtte stresse avgårde til jobb og barnehage. Ungene får frokost i barnehagen, men jeg må smøre meg matpakke. Nå som vi hadde det så travelt måtte jeg smøre skiver til både frokost og lunsj, rekker ikke spise hjemme. Slukte et glass eplejuice med omega3-kapslene og folaten, og vi skyndta oss ut døra. Vel fremme i barnehagen måtte vi jo tilstå vår brøde, for tredje dag på rad hadde vi glemt å smøre ungene med solkrem før vi leverte dem (jada, dette var tredje dagen på rad vi forsover oss...). Vi som vanligvis alltid smører dem hjemme! Så kjenner jeg at jeg må UT, jeg kan ikke stå inne i den klamme garderoben i barnehagen lenger. Susser ungene og springer (Ståle er fortsatt der), brekker meg idet jeg passerer porten (og prøver samtidig å hilse pent på en mannlig barnehageansatt som akkurat kommer på jobb), og når akkurat fram til buskaset ved parkeringsplassen før eplejuicen kommer i retur. Oppdaget etterpå at det faktisk satt en mann inne i en av de andre bilene, så han hadde tribuneplass til festlighetene. Gjett om han glana idet vi kjørte forbi! Vedder på at han tror jeg har hatt meg en fest siden jeg var passasjer og ikke sjåfør - ei dame hadde nok øyeblikkelig tenkt graviditetstanken, men jeg innbiller meg at mannfolk heller tenker bakfulltanken..?