Uke 13-16: Ferie! Hektisk aktivitet med en stadig strøm av besøkende, og de dagene vi ikke hadde besøk selv dro vi til Klæbu. Kvalmen var stadig tilstedeværende, mye fordi jeg ikke fikk sovet og hvilt meg tilstrekkelig, men likevel en fin ferie. Egentlig ikke så mye spennende å skrive om - været var så som så, men vi fikk en del skikkelig flotte opplevelser med ungene. Ganske sikker på at jeg kjente de første spoleslagene rundt uke 14, og i noen uker fikk jeg faktisk ganske regelmessig et lite tegn fra Minimum. Men så ble det dørgende stille der inne, og det var ikke alltid like enkelt å tenke rasjonelt. Tanken på at ordinær UL ikke var langt unna fikk meg til å holde motet oppe. Uke 17: Jeg hadde grudd meg en del denne siste uka før ordinær UL, og hadde ikke vært spesielt høy i hatten. Mener som sagt bestemt å ha kjent antydning til liv allerede i uke 14 og forholdsvis regelmessig etter det - ikke nødvendigvis daglig, men heller ikke langt unna. Uka før UL var det imidlertid ikke antydning til sprelling der inne, magen var slappere enn før og jeg kjente ikke lenger kulen nederst når jeg lå på magen. Livmora hadde jeg heller ikke klart å kjenne meg fram til enda, men det har jeg aldri vært særlig god til (for mye polstring, tenker jeg...). Vet at dette egentlig er irrasjonelle tanker som jeg også hadde i forbindelse med ordinær UL med Snorre og Torstein (og det gikk jo helt flott!), men fantasien er i sannhet vår største fiende med sin evne til å finne fram til og underbygge skrekkscenarier... Tøylet katastrofetankene og møtte spent opp på UL kl. 14. Takk og lov - min faste gynekolog var endelig tilbake etter sykemelding, og hun synes det var ustyrtelig morsomt at vi hadde fått oss en liten overraskelsesspire. Selve UL-kontrollen gikk flott - en livlig liten krabat turnet rundt helt uten at jeg kjente det, og alle mål stemte denne gangen på en prikk med min egen termin (26. januar). Ingen avklaring på kjønn, men det er egentlig av mindre betydning. Kjempedeilig å ha det overstått, og vite at det er liv der inne! Morkaka ligger atter en gang i front og fungerer som en airbag, slik at jeg ikke kjenner så mye liv. Målene var som følger (for de som interesserer seg for sånt): Femur 26, MAD 38 og BPD 43. Vedrørende fødselsmetode satte hun foten ned og bestemte at jeg skulle ha keisersnitt. De offisielle anbefalingene i Norge er jo "to snitt - alltid snitt", men enkelte amerikanske forskningsrapporter åpner nå for at man kan få føde vaginalt etter to snitt, fortrinnsvis dersom man har hatt en ukomplisert vaginal fødsel tidligere. Dette ble nevnt av gynekologen på UL i sv.uke 8, og jeg har tenkt masse på det. Jeg ønsker jo egentlig å føde vaginalt, men vet rett og slett ikke om jeg tør nå etter to snitt. Jeg vet jo at jeg ikke kan bli igangsatt på noe vis som fungerer, og jeg vil/bør ikke gå over termin. Derfor var det egentlig veldig deilig at min gyn. nå tok valget for meg og bestemte at det ble snitt. Som hun sa - "vi begynner ikke å endre rutinene med deg, altså..!" Formen er fortsatt så som så - veldig trøtt, fortsatt noe uggen og brekker meg/kaster opp innimellom enda. Men ikke på langt nær så ille som det har vært, det bedret seg rundt uke 14 og har blitt enda litt bedre denne siste uka. Men om jeg spiser for sjelden eller sover for lite, er dagen etter rett og slett ødelagt.