Uke 18-19: Tungt å begynne på jobb igjen, for formen er fortsatt ikke optimal. Kvalmen og brekningene henger igjen (selv om det takk og pris ikke er konstant og kontinuerlig lenger), og begynnende bekkenløsning har begynt å gjøre seg gjeldende. Er ikke noe særlig å sitte på kontoret, og jeg er ikke særlig effektiv - enten må jeg på do, eller så må jeg puste ut og skyve unna en brekning, eller så må jeg opp og strekke på meg så ikke bekkenet stivner. Sier seg selv at man ikke får gjort så mye sammenhengende arbeid da. Skulle på helsestasjonen med Torstein, for han mangler fortsatt MMR-vaksinen. Fikk målt og veid ham, men noen vaksine fikk han ikke denne gangen heller, fordi han var ganske snørrete og usannsynlig sutrete. Helsesøster tok rett og slett ikke sjansen på å sette en vaksine i og med at han tilsynelatende var i starten av en virusinfeksjon. Jeg har aldri vært så svett noen gang - Torstein var så eksepsjonelt sur og grinete som jeg ikke har sett ham hverken før eller siden..! Snorre var forresten også med - han oppdaget meg da jeg hentet Torstein i barnehagen, og fikk panikk fordi jeg dro uten ham (jeg hadde ikke lagt merke til at han hadde sett meg, men hørte heldigvis de desperate ropene hans og gråtingen rett før jeg satte meg i bilen), men han lekte seg pent og pyntelig og var helt uproblematisk å ha med. Fikk fortalt helsesøster at vi ventet enda et knøtt, og hun ble både overrasket og glad på våre vegne. Jeg er i grunnen overrasket over at ikke flere har kommentert hvor tett ungene kommer, men mulig årsaken er at jeg som regel kommer slike kommentarer i forkjøpet på en eller annen måte. På grunn av airbag-morkaka kjenner jeg generelt lite bevegelse og jeg hadde derfor bedt om en jordmorkontroll i forkant av en firedagers jobbreise for å være noenlunde trygg på at det sto til liv. Fikk høre fosterlyden som lå mellom 134 og 152, og hadde en fin samtale med jordmor. Til min overraskelse dro hun fram UL-apparatet også, så jammen fikk vi oss ikke en ekstra liten titt på Minimum! Dette er et langt roligere knøtt enn noen av de andre har vært - veivet bare litt med armene, gjespet og strakk på beina - nesten litt merkelig å se et knøtt på UL som ikke spant rundt sin egen akse. Uke 20: Jobbkonferanse på Kongsberg, og mange dager borte fra guttene... Reiste mandag ettermiddag, og var ikke hjemme igjen før torsdag kveld etter at guttene hadde lagt seg. Jeg stivnet ganske ettertrykkelig i bekkenet etter en times flytur med en påfølgende totimers togtur, og føttene så ut som noen tømmerstokker etter ankomst hotellet. Selve konferansen var interessant og gikk forsåvidt greit, men å sitte stille på forholdsvis harde stoler i flere timer gjorde ikke akkurat underverker for bekkenet heller. Jeg maktet ikke å være så utpreget sosial som mange av de andre - deltok på fellesmiddagene, men krøyp til køys rundt midnatt. Dermed ble det ikke nok søvn til å holde uggenheten helt i sjakk, merker godt at formen lett lar seg påvirke negativt av stress og søvnmangel (dvs. under ni timer...). Urettferdig å ha tilgang på så mye god mat, og ikke være i stand til å nyte det til fulle..!