uke 4: Tja... Ikke akkurat planlagt, men en liten, sta spire kan man jo ikke annet enn å ta imot ;-). Fikk oss en gedigen overraskelse da vi fikk en positiv test 15. mai. Sto akkurat på farten til å reise til Tromsø i konfirmasjon med innlagt ferie, så vi rakk egentlig ikke tenke så mye før vi kom hjem igjen. Var i fin form under hele turen, så det var ikke noe problem. Uke 5: Lite nytt å meddele, formen er helt som normalt og lite som tyder på at det er en spire der. Alle de kjente og 'kjære' symptomene (trøtthet, kvalme, ligamentsmerter) er fraværende, men jeg husker fra svangerskapet med Snorre og Torstein at symptomene egentlig ikke begynte for fullt før i uke 6. Har en overraskende oppkastrunde helt på tampen av uka, men ingenting mer. Uke 6: Fortsatt ingen symptomer å snakke om, og jeg begynner å lure på om alt er som det skal der inne. Siden svangerskapet kom så overraskende på meg, har jeg ikke fått tid til å forberede meg på bekymringene som vil komme. Dette blir nok et svangerskap sånn midt imellom Snorre og Torsteins, bekymringsmessig sett. Uke 7: Ringte gynekologisk poliklinikk for å sjekke muligheten for å få en UL-kontroll samtidig som vi skulle på en allerede avtalt obduksjonssamtale. Viste seg at de hadde glemt å notere ned dato for obduksjonssamtalen, dessuten var vår faste gynekolog sykmeldt. Vil helst ta den samtalen med henne, så det var greit nok at de ikke klarte å skvise oss inn på kort varsel. Vi fikk imidlertid time til en UL-kontroll uka etter. Fortsatt ingen symptomer å snakke om, annet enn en svak uggenhet...