Satte meg på venteværelset, og ble ganske letta da jeg så at det var avdelingsoverlegen som skulle foreta UL-kontrollen (kjekt med noen vi kjente litt fra før når overlegen 'vår' ikke kunne). Han var veldig hyggelig og tok seg god tid. Vi snakket også litt om obduksjonsrapporten (ikke om selve innholdet, men det faktum at den endelig var ferdig), og han syntes det var horribelt at det hadde tatt tre og et halvt år - det skulle han ta opp med St. Olavs. Ikke at det vil utgjøre en forskjell for oss, men dessverre vil det jo med all sannsynlighet komme noen etter oss også. Han spurte om jeg følte meg gravid, og da måtte jeg jo egentlig svare benektende. Selv om jeg har vært litt småuggen innimellom, har alle andre symptomer glimret med sitt fravær. Da spesielt ligamentstrekkinga. Han sa vi skulle bare få dette overstått først som sist, og at jeg jo sikkert var klar over at dette kunne gå begge veier. Han virket ikke så veldig optimistisk, egentlig. Men alt var helt i orden! Spiren var 16-17 mm, vi så en tydelig struktur med knopper til armer og bein, og et hjerte som slo kjempefint. Etter målene var jeg 8+1, etter egen regning 8+0, altså en helt ubetydelig differanse på dette stadiet. Jeg får selv velge oppfølginga, jeg får mer eller mindre alt jeg ønsker. Det er ikke alle som er like heldige, selv etter å ha opplevd mange vanskelige og triste hendelser i forbindelse med svangerskap og fødsel, så jeg er ydmyk og takknemlig. Neste UL blir om fire uker, deretter den ordinære. Jeg følte meg veldig godt ivaretatt, og når min faste lege friskmeldes, er det hun som vil overta oppfølgingen fra sykehusets side på fast basis. Etter endt kontroll feiret jeg med en softis. Himmel og hav, enn at vi kanskje blir firebarnsforeldre i januar, og jeg dermed vil ha født fire barn på drøyt fire og et halvt år! Hadde noen spådd meg det for fem år siden hadde jeg ledd rått og høyt - man vet jammen aldri hva livet bringer...